Katten drikker eller tisser mye

Om du mistenker at katten din drikker eller tisser på en unormal måte, ikke vent med å kontakte veterinær. Jo tidligere du kommer, desto større er sjansen for at dyret ditt får best mulig behandling til rett tid.

At katter drikker eller tisser mye er vanlige symptomer på nyresykdommer og diabetes, men mer drikking og tissing kan være symptomer på mange sykdommer. Visse kreftsykdommer har symptomer som økt tørste og urinering samt mindre appetitt, trøtthet og forstoppelse.

Vær oppmerksom på om katten din tisser mer eller oftere enn vanlig, «lekker» eller viser inkontinens, tisser inne eller drikker mer enn vanlig. Disse symptomene kan også skyldes adferdsproblemer.

Hva bør du gjøre om katten drikker eller tisser mye?

Om du mistenker at katten din drikker eller tisser mer enn normalt, er det viktig at dyret alltid har fri tilgang til vann. Ellers risikerer du at dyret blir dehydrert.

Mål hvor mye katten drikker. Noen ganger vil veterinæren vite hvor mye katten drikker i løpet av ett døgn. Hell én liter vann i en skål. Mål og noter hvor mye vann som har gått med i løpet av ett døgn.

Når skal jeg be om hjelp?

Bestill alltid time for undersøkelse hos veterinær dersom katten drikker eller tisser unormalt. Det kan være symptomer på en alvorlig sykdom, også for dyr som ellers er friske.

Ta gjerne med en urinprøve. Det pleier å gå bra om man bruker en ikke-absorberende kattesand, denne kan kjøpes hos dyrlegen.

Hva gjør veterinæren?

Ofte kan veterinæren, med utgangspunkt i en undersøkelse av katten og gjennomgang av dens historikk, finne mulige diagnoser på hvorfor dyret ditt tisser eller drikker for mye. Ettersom unormal drikking og tissing er en del av et svært stort felt, er det også samlet mye kunnskap om dette, og dyret ditt kan ofte bli kurert, eller tilstanden kan forbedres markant med behandling.

I forbindelse med undersøkelsen analyseres urinprøven du har tatt med, eller som tas ved besøket. Denne kan også tas direkte fra urinblæren med sprøyte og kanyle. Man kikker blant annet på hvor konsentrert urinen er, om den inneholder sukker, om det finnes tegn på urinstein eller infeksjon. Om urinprøven ikke gir svar på hvilken diagnose som skal stilles, kan det være nødvendig med blodprøver. Av og til undersøkes katten også med røntgen eller ultralyd.

Behandling

Behandling skjer ut fra hvilken sykdom det gjelder. Det kan f.eks. innebære antibiotika ved urinveisinfeksjon, operasjon ved livmorinfeksjon livmorbetennelse og insulinbehandling og vektreduksjon ved diabetes. Det kan også være nødvendig med oppfølgingsbesøk hos veterinæren med katten din. I ytterst sjeldne tilfeller dreier det seg om kreft – da vil behandlingen innebære medisin, stråling og/eller operasjon, avhengig av hvilken form for kreft det er.

Sykdommer som kan skyldes at katten drikker eller tisser for mye

Nyresykdommer hos katt

Vanlig hos eldre katter. Kan noen ganger være medfødt og diagnostiseres da i ung alder. Andre symptomer er redusert appetitt, avmagring og brekninger.

Diabetes hos katt

Gjelder vanligvis middelaldrende til eldre katter. Et annet symptom kan være vekttap til tross for økt appetitt.

Urinveisinfeksjon hos katt

Økt risiko ved visse sykdommer, som nyresykdommer, diabetes og Cushings sykdom (se nedenfor). Vanligst hos katt er likevel en ikke-infeksiøs betennelse i blæren, som kan minne veldig om «vanlig» blærekatarr. En slik tilstand skal ikke behandles med antibiotika.

Livmorbetennelse hos katt

Ikke så vanlig hos katt. Symptomer oppstår vanligvis 2–10 uker etter løpetid. Andre symptomer er utflod fra vulva, trøtthet, brekninger, oppsvulmet buk og buksmerter.

Leversykdom hos katt

Er noen ganger medfødt. Andre symptomer kan være avmagring/redusert vekst, mage-/tarmsykdom og nevrologiske symptomer.

Cushings sykdom

Forårsakes av for høy produksjon av kroppens stresshormon kortison kortisol ** og ses sjelden hos katt. Andre symptomer er økt appetitt, håravfall, mosjonsintoleranse og muskelsvakhet.

Hypertyreose

Høyt stoffskifte kan gi økt drikkelyst hos katt. Det er enkelt å diagnostisere med en blodprøve, og kan vanligvis lett behandles.